Filosofien

Som selvvalgte bønder er det naturlig at vi har en stor bevissthet rundt drifta og målene for gården vår. Vi har ikke overtatt denne gården fordi vi måtte, men kjøpt oss drømmestedet fordi det var det vi ønsket oss. Kanskje gir det oss også et mer positivt syn på landbrukets framtid og bondeyrket generelt.

Fosshaugen er ingen stor gård, og i dagens stadig økende rasjonalisering er det mange som mener at slike gårder ikke er liv laga. Vår mening er en helt annen, og vi er overbevist om at det er like framtidsretta å drive en liten gård som å bygge enorme samdriftsfjøs. Vår driftsform har en samfunnsverdi det er vanskelig å måle i kroner og ører. Ved å holde drifta her i gang ivaretar vi kulturlandskapet som har blitt utvikla gjennom hundreår.

Her er dyra en viktig faktor. Ingenting holder kulturlandskapet så godt ved like som beitedyr. Med en stadig økende gjengroing kan en nok gjøre en innsats med hogst og maskinell rydding, men for å holde gamle beitemarker åpne er det kun beitende dyr som duger. Vi har dyra på utmarksbeite hele sommeren og slik bidrar vi til at et større område enn bare selve gården blir ryddet. Kyr på beite går opp gamle stier, holder flatene åpne og pleier landskapet.


 
Utmarksbeite er en av bærebjelkene i drifta på Fosshaugen.

Det er viktig for oss å se hvert enkelt dyr. 		Rasevalget vårt er en viktig faktor. Ikke bare fordi gammelrasekyrne er ypperlige beitedyr som er mindre kresne i matveien enn NRF-dyra, men også fordi vi mener at de gamle, opprinnelige husdyrraser er en berikelse for hele samfunnet. Dyr av tradisjonelle raser på beite i skogen og på fjellet er noe urnorsk som mange legger merke til og blir fascinert av. Dette er en verdi som det ikke kan settes prislapp på, men i tillegg til at kyrne våre henter ressurser i utmarka skaper de også trivsel i nærmiljøet.

At dyra skal ha det godt er en selvfølge. Derfor er god dyrevelferd et av våre viktigste mål i arbeidet hele tida. Vi legger mye prestisje i å følge opp hvert enkelt dyr og gi dem godt stell både inne i fjøset og ute på beite. Vi har et nært forhold til dem alle og lærer derfor hvert enkelt dyr å kjenne. Kos og omsorg er viktig også for produksjonsdyr, og ikke minst er dette noe vi har igjen for når vi har dyra i utmarka. Kyrne våre veit ikke hva det vil si å jages, for her er det lokking som gjelder. Noe som er mye triveligere både for folk og fe.
                                    


Alle dyra har selvsagt navn og som seg hør og bør på kyr av tradisjonelle raser, har de gamle, norske navn. Disse henter vi gjerne fra matrikkelbrev fra 17- og 1800-tallet. Det er en hel prosess å velge navn til hver eneste kalv. Utseende, fødselstidspunkt og opphav er faktorer som kan være med på å bestemme navnevalget. 		 





Om kvelden og natta beiter dyra på seterkvea.