Dyra

Alle storfe her på gården er av gamle norske raser: Telemarksfe, Dølafe og Vestlandsk fjordfe. Dette har vi valgt fordi vi ønsker å ta vare på kulturarven disse dyra representerer og fordi det er små og trivelige dyr som passer godt i drifta vår.

 

Som selvvalgte bønder er det naturlig at vi har en stor bevissthet rundt drifta og målene for gården vår. Vi har ikke overtatt denne gården fordi vi måtte, men kjøpt oss drømmestedet fordi det var det vi ønsket oss. Kanskje gir det oss også et mer positivt syn på landbrukets framtid og bondeyrket generelt.


Å ta vare på de gamle rasene gjennom aktiv gårdsdrift er en sterk motivasjon for oss. De gamle storferasene har i tillegg bruksegenskaper som god beiteutnyttelse og at de viser brunst godt. I det daglige stellet er det også av betydning at gammelrasekyrne er små av størrelse og lettstelte. Dette merker man ikke minst når man skal drive dyra ut og inn av fjøset i beitesesongen, men det å ha lettere dyr på båsen gir også et enklere fjøsstell gjennom hele året.

Dyr av de gamle rasene gjør seg godt nytta av utmarksbeite. De er veldig varierte i kosten og eter like gjerne bjørkelauv som gras. De tar seg godt fram i ulendt terreng og har et annet beitemønster enn de tunge moderne rasene. Dette er noe vi ser godt i forhold til at kyrne kommer hjem til fjøsdøra hver kveld og holder seg godt i flokk.
  
Telemarksfe og Vestlandsk fjordfe i skjønn forening.

Telemarksfe

Telemarksfeet er landets eldste og vakreste storferase.		 Telemarksfeet er Norges eldste storferase og ble etablert i 1856. Årsaken til rasedannelsen var et behov for effektivisering i landbruket. Å forbedre husdyra var et av de virkemidlene myndighetene så at var nødvendig. Rasebegrepet var på denne tida fremmed i Norge, og det fantes ulike populasjoner av storfe i hver dal og fjord i landet.

I Telemark oppdaget man kyr som man mente egnet seg som grunnlag for en rase, både fordi dyra ga godt med mjølk og hadde et forholdsvis ensartet utseende. Det vil si at dyra var horna og at fargen var såkalt sida.

At ei ku er sida vil si at den har hvit ryggål og hvit buk med fargete sider. På Telemarksfeet ønsket man at fargen skulle være rød eller brandet (tigret). Overgangen mellom det hvite og fargete var smådroplete; altså rosete. Hodet var også rosete og hornene skulle være vidstilte og velforma.
 
Dølafe
                                    

Dølafeet er den opprinnelige rasen i Heidal. Derfor er det naturlig for oss å ha noen kyr av denne rasen. Av de gamle storferasene er også Dølafeet rasen med færrest individ, noe som gjør det ekstra viktig for oss å ta vare på disse dyra.
Dølakua hørte hjemme i Gudbrandsdalen, Østerdalen og deler av Ringsaker, på Biri og Toten. På slutten av 1800-tallet ønsket en å lage en felles uniform på dølafeet. Da skulle dyret ha horn og være ensfarga svart med brun ål (stripe) etter ryggen. En stamme som ble foredla på Jønsberg landbruksskole i 1880-åra hadde denne uniformen som mal.
Dølafeet ble regnet for å være det tyngste feet i landet rundt forrige århundreskiftet med ca. 350 kg levendevekt.
Man kunne ofte se at dølakyrne i de forskjellige distriktene kunne ta litt «farge» fra nabodistriktet. I bygdene som grenset mot Vestlandet var det flere grå dølakyr enn andre steder. I nordalsbygdene (Gudbrandsdalen og Østerdalen) var de litt mer «trønderske», og på Hedemarken var det mer kollete og røde dølakyr. Kyrne her var også litt større enn i norddalene.
  



Dølakua Blifelgo har den rette uniformen etter rasemalen fra slutten av 1800-tallet.
     
Vestlandsk fjordfe

Litago er ei typisk ku av Vestlandsk fjordfe.		  
Fjordfeet var den opprinnelige rasen på Vestlandet fra Hordaland til Nordmøre. Vestlandsk fjordfe
ble anerkjent som egen rase i 1890-åra, og det ble ført egen stambok for rasen fra slutten av 1920-
åra, med okser født fra omkring 1890 og framover.

Det som kjennetegner rasen er stor variasjon i farge, størrelse og hornanlegg. Stort sett alle
fargevarianter finnes i rasen, det finnes røde, svarte, brune, kvite og grå kyr, og de kan være
brandete, sida, dropla og botete. Mange har en hvit ål etter ryggen.  Levendevekta ligger mellom 250
og 550 kg, men de fleste kyrne er mellom 400 og 500 kg. Omlag 1/3 av dyra har horn.
     

De andre dyra

I tillegg til kyrne har vi to hester av den utrydningstrua rasen Dølahest, høner for egg til eget bruk, to
hunder og en katt.

  
Små kyllinger må selvsagt få bo i seterstua og
Tara lærer seg til å omgås dem.
 


Milli har nå vokst seg til en stor og effektiv musefanger.
Gordonsettertispa Tara er ei snill og folkekjær frøken.



Bølingen vår.